St. Frans kloster

Tau

av p. Hallvard Thomas Hole ofm

«Tau» er den siste bokstaven i det hebraiske alfabetet, og dens form viser til korset. Dette tegnet bæres på pannen av dem som viser korsets kraft gjennom handling; hvis man har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær (jfr. Gal 5,24); hvis man med hellige Paulus vil si: «jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden» (Gal 6,14).

Med disse ordene kalte pave Innocent III Den katolske kirke til omvendelse og fornyelse under en preken ved innledningen til det fjerde Laterankonsil (1215). Paven bruker et motiv fra Esekiels bok, hvor dette tegnet (TAW) står omtalt: «Gå gjennom Jerusalem by og sett et merke i pannen på de mennene som sukker og stønner over alt det avskyelige der.» (Esek 9,4). Paven tolker dette i samsvar med kristen tradisjon som Jesu kors.

Det var etter denne prekenen at Frans la sin elsk på dette tegnet og begynte å bruke det i mange sammenhenger. Han signerte brev og velsignelser med det, og risset det inn i veggen på steder han oppholdt seg. Et av de best bevarte Tau-korsene av Frans finnes i Sta Maria Magdalena kapellet ved Fonte Colombo. Dette var et sted Frans likte å be, og hvor også fransiskanerordenens regel ble nedskrevet i 1224.

Tau-korset er et viktig symbol for fransiskanere verden over, og brukes i mange sammenhenger av fransiskanere, klarisser og legfransiskanere. Hl. Bonaventura gir til kjenne hvordan tegnet henger intimt sammen med Frans selv og alle hans brødre:

At Frans, Guds tjener, var et sendebud fra Gud
som kunne elskes av Kristus,
etterlignes av oss og beundres av verden,
kommer vi uten den minste tvil fram til
dersom vi får øye på det ypperste
i hans helt usedvanlige hellighet.
Selv om han levde blant mennesker,
ble han en etterligner av den englelike renhet.
Derfor er han også stilt opp som et forbilde
for Kristi perfekte etterfølgere.
Dette må vi trofast og hengivent holde fast på.
Ikke bare viser det hen til den oppgaven han hadde:
Å kalle til gråt og klage,
«å skjære av seg håret og kle seg i sekk
og sette tegnet Tau
på pannen til mennene som gråter og sørger» (Esek 9,4)
med et korsets botstegn og et korsformet klede.
Det bekreftes også
med et ugjendrivelig vitnesbyrd om sannhet
ved «seglet på likhet» med den levende Gud, (Esek 28,12)
det vil si med den korsfestede Kristus,
som ble innprentet på hans kropp,
ikke med naturlig kraft eller gjennom menneskelige kunst,
men ved den levende Guds ånds underfulle kraft.

(Bonaventura, Den store legenden om Frans av Assisi, prolog 2).

 

Vi forkynner en korsfestet Kristus. For dem som er kalt er Kristus Guds kraft og Guds visdom (1 Kor 1,22.23)